Den Gule Krokus
- skisser fra London...
Av Arnvid Aakre, februar 1985
UKS-Nytt
En metallgrå District Line jager innover fra Heathrow mot byens kjerne og alle rulletrappene som fører en opp på overflaten, til de røde todekkede bussene, de store sorte drosjene og byens åtte millioner innbyggere.
“Time Out” er kommet på bordet, og blanke øyne glir vekselvis over utstillingsoversikten og bykartet:
- Sigmar Polke på Anthony D’Offay
- Kandinsky og Mondrian på A.S.B. Gallery
- John Walker og Renoir på Hayward
- “Three Painters from Berlin” på Edward Totah
- “St. Ives” på Tate
- “Recalling the Fifties” på Serpentine
- og mer enn hundre av Chagalls hovedverk på Royal Academy
Pluss de 183 andre gallerier og museer i indre London vi i farten ikke nevner. Klok av skade åpnet vi ikke ukens London-oversikt når sulten meldte seg.
1985–TITALLET
Tiden er inne for å tørke støv av 50-tallet. Tendenser viser seg i klær, møbler og delvis i de nye kafeene i Oslo. På Kunstnernes Hus i Oslo vises nå Johs. Rian, og Lars Tiller følger senere.
I Serpentine Gallery i Hyde Park vises utstillingen *Recalling the Fifties*, der en blant annet finner Frank Auerbach, Terry Frost, David Hockney, Francis Bacon, Ben Nicholson, Sidney Nolan og Graham Sutherland.
På Barbican Centre, som er så stort at en bør ha med kart og kompass, ser en også rester av 50-tallet på en av utstillingene.
Men vi stopper ikke opp ennå. Jeg vil videre til noen av disse 50-tallistene som har vært tilknyttet Cornwall, nærmere bestemt St. Ives. *Cornwall 1925–75* vises i Parkin Gallery, og på Tate finnes det nå en stor utstilling av *St. Ives 1939–64* med malerne Christopher Wood (1901–1930), Ben Nicholson (1894–1982), Peter Lanyon (1918–1964) og Terry Frost (1915–).
St. Ives, som ligger ytterst på den sørvestlige kysten av England, har både palmesus og innfødte. Det virker som om engelske kunstnere her har gjort en miniversjon av Gauguins reise – men de innfødte på St. Ives var engelske fiskerfamilier i hovedsak.
Visse deler av utstillingen gikk undertegnede raskt forbi, et par kunstnere som Naum Gabo og Barbara Hepworth får ha meg unnskyldt. For meg lå det for mye støv på deler av utstillingen. Støvklut trengtes derimot ikke på maleriene til Lanyon og Frost – her kunne de raske penselstrøkene like gjerne vært gjort i går. Og kanskje mer tidsaktuelle i dag enn noensinne.
EGYPTISK FREESTYLE
Men fremfor alt handler dette om en maler... Mitt møte med ham er ennå så sterkt og ferskt at jeg heller lar Ben Nicholson fortelle om sitt og Christopher Woods første møte med disse bildene:
“On the way back from Porthmeor Beach we passed an open door in Back Road West and through it saw some paintings of ships and houses on odd pieces of paper and cardboard nailed up all over the wall, with particularly large nails through the smaller ones. We knocked on the door and inside found Wallis, and the paintings we got from him were among the first he made.”
Den tidligere fiskeren Alfred Wallis (1855–1942) begynte i en alder av nesten 70 år å male. Da hans kone døde noen år tidligere, følte Wallis seg ensom – men fant selskap i maleriene. Hva han malte forklarer han på sin særegne måte i et brev til S. Ede i 1935:
“What I do mostly is what used to be out of my own memory what we may never see again as things are altered altogether. There is nothing whatever do not look like what was since I can remember.”
Han malte på kartong han fikk tak i og trebiter han fant. Til maling brukte han skipsmaling eller husmaling og grunnfarger i blått og grønt. Wallis blir i dag puttet i bås som *naivist* – og det kan kunsthistorisk være så riktig det bare vil, men personlig reagerer jeg sterkt mot å kalle Wallis en naivist.
Man kan gå tilbake til egyptisk maleri og tenke på et bilde mange vil huske – det er en hage med et basseng sett ovenfra, og fiskene som svømmer i det sett fra siden. Trærne rundt er ikke sett ovenfra, men rett forfra. Slik jobbet Wallis, men uten det strengt egyptiske regelverket. Nei, kom ikke her med *naivist-tullet*, dette er *egyptisk freestyle*!
Både Wood og Nicholson ble sterkt påvirket av dette møtet. Gjennom hele Christopher Woods utvikling kan en se Wallis, men med Woods tekniske ferdigheter og personlige følsomhet ble han en sentral modernist. Woods død som 29-åring satte et tragisk punktum, men hans forsøk på å forene Wallis’ “freestyle” med modernismen ga en retning som mange opplevde som beslektet med Kandinskys siste år.
En bønn til f.eks. Høvikodden: La oss få en utstilling med Alfred Wallis i Norge. Dette er viktige malerier.
IKKE ZEITGEIST, MEN GREENWICH
Den siste tiden bor vi i Greenwich hos Barry Guy, som kommer til Oslo etter påske for å spille på en atelierutstilling. Barry spiller kontrabass blant annet i *The Academy of Ancient Music*, *The City of London Sinfonia*, *Capricorn*, *West Square Electronic Music Ensemble* – og leder *The London Jazz Composers’ Orchestra*.
Mens konsertene i Oslo blir det som ligger hans hjerte nærmest: *improvised* og *contemporary music*.
Det bor en tett koloni av kunstnere i Greenwich, og vi blir introdusert for noen av dem i stampuben. Spørsmålene kommer:
«Hva skjer i Norge – for kunstnerisk er dere jo en uoppdaget flekk på kartet!»
«Når skal vi få se litt av dere – det må jo skje noe hos dere også?»
Kanskje det er på tide at norsk kunstliv viser ansikt utad? Det eneste noen kjente fra Norge, var Munch på Barbican. Det var i det minste noe – men vi har mer å vise.
Se bare hvor forsømte noen av våre store malere, som Lars Tiller, har blitt. Han var en mester av sitt format, og det er på tide vi tør å gjøre som St. Ives – sette farger på den lille hvite flekken vi kaller Norge.
Kanskje det er snøen som gjør det så vanskelig å få ting til å gro – men la oss håpe det spirer en gul liten krokus på vei mot vår.
Fra UKS-Nytt 1985
