To helsider, to artikler fra prosjektets arbeide i Egypt og visning på Aker Brygge, Oslo.
Det følgende er en nøyaktig avskrift av artikkelen.
Bilde av den orginale artikkelen under.
---<>---<>---<>---
Solens datter på besøk
- & Hverdag i historien
Arbeiderbladet (nå Dagsavisen)
13 mai 1990
Ulf Renberg
SOLENS DATTER PÅ BESØK
– Kulturen har vært glemt i 3.500 år. Tida er inne til å rette søkelyset mot henne igjen. Hun representerte verdier som er aktuelle, ikke minst nå når vi går inn i FNs kulturtiår, sier billedkunsteren Arnvid Aakre.I flere år har han og etter hvert en gruppe kunstnere, fotografer og arkitekter arbeidet med Det norske Hatshepsut-prosjektet som viser sin første fase i Theatrium i fondbygget på Aker Brygge. Her presenteres oldtidas – og litt av nåtidas – Egypt, sett og formidlet av prosjektet som også omfatter Jon Bing og Trygve Madsen. De arbeider med et fredsoratorium som skal fremføres ved Hatshepsuts berømte tempel på Nilens vestside, rett overfor Luxor – det gamle Theben – forhåpentligvis ved juletider 1991.
Det vakreste
Forarbeidet i Egypt er gjort mulig gjennom støtte fra Egyptian Antiquities Organisation og Egypts ambassade i Norge. Med spesialtillatelse har gruppen fått bevege seg fritt blant fornminnene i Dronningenes graver, Adelsmennenes graver og Kunstnernes landsby – inkludert graver og tempelområder som ellers er stengt for turister. Sentralt i prosjektet står Hatshepsut – Solens og Nilens datters dødstempel i Deir el-Bahri, selv i ruiner et av de vakreste stykker arkitektur, der det ligger under et mektig bakteppe av bratt, rødgul sandstein. Etter pyramidene i Giza er templet blant de største i Egypt. Bente Ulviks kattemumier, tekstilkunstneren Anne Christensens strikkede (!) søyler og egyptisk seng. Landskap, historie, turisme og hverdagen nå er fotodokumentert av Johan Sandborg, Torgunn Louise Skaar, Lill Ann Chepstow-Lusty og Per Berntsen.
Flertrinnsrakett
Utstillingen viser også bilder fra området, blant annet av tempelet tatt av fotopionerer i forrige århundre, hentet fra Robert Meyers samlinger. I kopi viser man også brev fra Ibsens Egyptreise. Utstillingsarkitekt er Ola Roald, og for utstillingen «vandrer» ni avskårne, blå lotus-søyler fra Slottsparken, Schous plass, Karl Johan og Jernbanetorget til Aker Brygge. Søylene er laget av arkitektstudentene Kristin Kreul, Stine Jaer og Anne Catherine under professor John O'Sullivans veiledning. – Utstillingen er første del av en flertrinnsrakett, sier Aakre. – Vi vil skape en dialog mellom oldtid og samtid, ikke bare på norske premisser, men på egypternes – dagens egypteres. I et rom viser vi tre mindre skulpturer av en fremragende treskjærer fra Kurna. Han arbeider i den gamle stilen. Kurna, med sin enorme historie, er jo hjemsted for titusener – de lever sitt liv der, og dette er et viktig aspekt som vil komme sterkere fram etter hvert.
En ikke-person
Prosjektet er under beskyttelse av UNESCO og samarbeider med norsk forskning og industri. Hovedsponsor er Aker Entreprenører A/S, Christiania Spigerverk og Norsk Kassettavgiftsfond. Hovedsamarbeidspartnere er Lufthansa og Ticon Industrier A/S. Noen av kunstnerne har brukt en ny, stålarmert betong utviklet av Ticon, et produkt som har vakt interesse også i Egypt, blant annet med tanke på visse oppgaver innen fornminnebevaring. – Hatshepsut står som prosjektets samlende symbol, på grunn av den enestående posisjonen hun hadde i sin samtid, og som vi først nå begynner å få øye på for alvor. Hun var stadig utsatt for politiske angrep, inkludert fra sin aller nærmeste familie. Likevel greide hun og Senemut å sette varige spor etter seg i kulturhistorien. Man vet ikke hvordan hun døde, men hun forsvinner plutselig i år 1483 f.Kr. Like etter sørger trolig presteskapet – som hun søkte å holde i tømme – samt sjalu etterfølgere, for at navnet og bildene hennes raderes ut. Noen ganske få har overlevd, men i alt vesentlig ble hun gjort til en ikke-person.
Verdig
– Fordi hun var kvinne?
– Det har man trodd, men årsaken var nok mer komplisert. Det var tvil om hennes rett til tronen, og at hun ikke førte en ekspansiv utenrikspolitikk, men heller satset på konsolidering og et utstrakt kulturelt virke innad i landet. Hun utrustet handelsekspedisjoner i stedet for hærtog. Mest kjent er den legendariske reisen til Punt, skildret på tempelveggene.
Hatshepsut Chenemetamon Maatkara er m.a.o. et verdig samlingsmerke i et kulturtiår. Hun er også kalt historiens første kvinne, fordi vi tross alt vet noe om henne. Mumien hennes er ikke funnet. Hun fikk laget to graver – en i en fjellvegg i Kongenes dal, en annen under fjellet som skiller dalen fra dødstempelet. Mumien ligger trolig gjemt ute i ørkenen et sted, sier Aakre.
Utstillingen på Aker varer i tre måneder.
Ulf Renberg
HVERDAG I HISTORIEN
Luxor (Kurna): Egypteren, kvinne som mann, er et arbeidsjern. Det er en dyd av nødvendighet. Historien som trykker seg mot jordveggene i Kurna-distriktet, er noe man har respekt for, men den har vært der, og en veltet søyle eller knust kjempefigur er like mye en lekeplass for ungene som et turistmål. Fortida kan brukes til så mye.Om jordveggene er reist av romere for 2000 år siden eller i fjor, kan ingen utlending se. Det regner aldri her, og om husene er porøse, blir de stående tilsynelatende for evig tid – nesten som steintemplene. I løpet av noen måneder har de fått samme farge som fornminnene, og byggestilen er stort sett den samme.
Grushaugen
Men menneskene står verken evig eller av seg selv. Her overlever ingen som ikke arbeider, og jobben begynner i femårsalderen og ved femtiden om morgenen.
Verdens mest fruktbare jord – den grønne stripa som er frest ut og slambelagt av Nilen – skyves langsomt stadig lenger ut i ørkenen. Det er en endeløs, solstekt jobb. Ørkenen på den ene siden, en eksploderende befolkning på den andre. Dagens egyptere i de ni landsbyene i Kurna, som lever midt blant fornminner og severdigheter som er drømmemål for millioner av reisende og en utømmelig bok å bla i for arkeologer og historikere, skyver stadig på de samme grushaugene som forfedrene begynte å skyve på, lenge før noen farao – og hvert år vokser det grønne med noen meter.
Håpet
Om dagen skipes busslaster av turister fra Luxor over til vestsida og Kurna på brede, pramliknende ferjer. Det kan være en halsbrekkende opplevelse som egypterne selv tar med knusende ro – om man ser bort fra kaoset i ombordkjøringsøyeblikket. Da hersker naturens egen koordinering – med andre ord den sterkestes eller lurestes rett.
Vår veiviser, det norske Hatshepsut-prosjektets uunnværlige ankermann i Egypt, Hamdi Mohammed Mousa, håper ferjetrafikken fortsetter:
– Turisttrafikken i Luxor øker, og det planlegges en bro over til Kurna med alle severdighetene der, men den vil bare ødelegge oss. Da får vi ferdigpakkede turer som tar levebrødet fra oss som bor her og frakter folk over Nilen i det små – med andre ord de mindre, lokale entreprenørene. En bro vil åpne for ferdigpakkede direkteturer fra Kairo og fra Luxorsiden over til for eksempel Kongenes dal og Hatshepsut-tempelet. Vi vil bokstavelig talt bli forbikjørt. Det er ille nok som det er. Allerede i dag kommer en altfor liten del av turistpengene lokalbefolkningen til gode. Flåten av Nilcruisere som du ser over på Luxor-sida, eies av noen få personer i Kairo, som får stadig større innflytelse langs hele Nilen. De eier hotellene og bussene. Vi fattige har fått det bedre, noen av oss. Men vi er fortsatt fattige – vi som bor her, midt oppe i verdenshistorien.
Turismen
– Turismen i seg selv skaper aldri konflikter?
– Det kan den gjøre, men tradisjonene våre tåler mye. Verden har kommet til Egypt i 5.000 år og har tatt med seg noe fra oss. Egypt og det lokale blodet har alltid vært sterkere enn påvirkningene utenfra – inkludert de negative. Om noen herser med oss, og det hender, lar vi dem herse. De er her i dag, i morgen er de borte, tenker vi. Vi deler gjerne det vi har av attraksjoner og vennskap. Men vennskapet kan du aldri kjøpe. Gi meg gjerne ti millioner – likevel, hjertet til en egypter kjøper du aldri. Vennskap bygger på noe annet. – Myndighetene har forsøkt å flytte landsbyene i Kurna for å redde det som måtte være av fornminner under dem?
– Planer om dette har gått fram og tilbake i tiår. Prosjektene har stoppet opp på grunn av kriger, oppdemmingen av Aswan og andre ressurskrevende prosjekter, men kanskje viktigst: Kurnafolket vil ikke flytte. Slektene har bodd her i landsbyene i årtusener. Det er likevel en viss bevegelse i saken. Flyttesaken utredes på ny, og mitt råd er: Folk vet selv hvordan de vil ha det. Legg inn vann og kloakk, men la menneskene bygge selv, og i nærheten av sine gamle hjem.
Eksplosjon
– Befolkningseksplosjonen?
– Befolkningen øker med en million hver 11. måned (et annet tall Arbeiderbladet hører er hver 8. eller 9. måned). Dette har også med tradisjoner å gjøre. Ungene var og er en livsforsikring. Men om det har blitt flere av oss, har også ungene fått det noe bedre.
Da jeg begynte å arbeide, fem år gammel, og fikk økonomisk eneansvar for min mor, søsken og besteforeldre åtte år gammel, hadde jeg én eneste galabya – kjortelen vi går i. I dag har de fleste barna tre eller fire, og de får gå på skole. Men det er et hardt liv. På morgenkvisten selger ungene peanøtter på ferjene, pusser bilvinduer og gjør små ærender. Deretter går de til skolen, og om ettermiddagen jobbes det igjen – det selges suvenirer og løpes ærender. De store familiene har lange tradisjoner, men også her begynner det å skje noe, langsomt. Kanskje for langsomt – men vi er jo de første som ser hva befolkningseksplosjonen medfører, av negative virkninger også!
FLUKTEN
– Massene flytter til byene?
– Det gjorde de. Ingen ville være bonde. Det var ensbetydende med slaveri. Drømmen om byen og de materielle godene har naturlig nok vært en sterk drivkraft. Men ikke lenger. Storbyene er sprengt. Man begynner å forstå at livet i landsbyene og bygdene er bedre likevel. Det er lengre mellom piastrene og pundene, men vi har jorda, kjøtt, egg, melk, ost. Så folk flytter tilbake igjen, og myndighetene gir plass til den som vil dyrke opp ørkenen. Bøndene slår seg sammen, låner penger og kjøper maskiner. Systemet er ikke perfekt, men det gjør jobben noe lettere. Det finnes også et minimum av legetilsyn, og vi er faktisk på vei mot et slags demokrati, sier Hamdi med et lite smil.
Ulf Renberg
