FRI KUNST
- ELLER Å FRIGJøRE KUNST?
Arnvid Aakre, 2025
Begrepet "historisk tid" begynner i ulike kulturer med fremveksten av det skrevne ord.
I
oldtidens Egypt skjedde dette for rundt 5000 år siden – og det skrevne ord ble uttrykt gjennom et billedspråk.
I den "klassiske" perioden i oldtidens Egypt (som varte i nesten 3000 år - inkludert dens bølgedaler) var kunstnere avhengige av oppdrag fra de mektige: utsmykninger til herskernes graver og templer, og til adelskapets graver.
Selv om utsmykningene i deres egne graver først og fremst hadde som formål å sikre dem selv og deres familier en trygg ferd gjennom dødsriket, kan man her se individuelle kunstnere i en friere og mer personlig form enn i de offisielle oppdragene.
I kunstnernes landsby (
Deir el-Medina) i Luxor kunne kunstnerne arbeide på sine egne graver etter en ti timers arbeidsdag med å male faraoens «reiseguide gjennom Amduat» (underverdenen/etterlivet) inne i klippegravene i Kongenes dal. Akkurat denne landsbyen eksisterte fra det 18. dynasti til slutten av det 20. dynasti (ca. 1550–1080 f.Kr.).
I den "klassiske" perioden av Europas historie var også datidens kunstnere – som
Leonardo da Vinci (1452–1519) og
Johannes Vermeer (1632–1675) og deres samtidige – avhengige av mektige oppdragsgivere. Adelen fungerte som beskyttere, og Kirken hadde sterk kontroll over kunsten.
Senere introduserte kunstnere som
William Blake (1757–1828) og
Francisco Goya (1746–1827) samfunnskritikk og valgte å arbeide mer uavhengig. Slik bidro de til å løsne kunsten fra bestillingsarbeid og «dekorasjon».
Likevel beholdt akademiene og samlerne betydelig makt.
Rundt 1850-årene arbeidet kunstnere som
Vincent van Gogh helt utenfor markedets rammer – til tross for at hans bror var kunsthandler.
Claude Monet og impresjonistene brøt tydelig med den akademiske autoriteten. Begge banet vei for det som skulle komme.
På 1900-tallet tok kunstnere som
Hilma af Klint,
Vasilij Kandinskij,
Pablo Picasso og mange andre ideen om fri kunst enda et skritt videre – men da hadde museene og kuratorene begynt å samle stadig mer innflytelse.
Etter 1960-tallet kom installasjons- og konseptkunsten med ideen om at kunst primært er basert på ideer. Kunstnere som
Joseph Beuys erklærte at "hvert menneske er en kunstner, et frihetsvesen" – et forsøk på å viske ut grensen mellom kunst og liv.
Marcel Broodthaers utforsket, ofte med ironi, kuratorens og museets rolle som maktstrukturer.
Marina Abramović utfordret gjennom performance både publikum og institusjoner – selv om maleriet fikk en viss renessanse i Europa på slutten av 70-tallet og gjennom 80-tallet.
Det er også tydelige forskjeller mellom europeisk og amerikansk kunst. I USA kunne stjernekuratorer som
Clement Greenberg og
Harold Rosenberg dominere kunstfortellingen med tilnærmet uinnskrenket makt.
Se for eksempel Tom Wolfes
The Painted Word, eller David Balzers mer nyere blikk i Curationism:
How Curating Took Over the Art World and Everything Else.
I dag finnes det flere stjernekuratorer (og mange som vil være det) på alle nivåer. De kjøper ikke kunst selv, men fungerer som katalysatorer for investeringer i private og institusjonelle samlinger.
Den truende faren for dem er at dersom de ikke kan vise til verdiøkning på kunsten / investeringen de anbefaler, mister de raskt sin posisjon.
Disse stjernekuratorene fungerer i praksis som rådgivere for en slags kunstbørs – med kunsten som et middel for spekulasjon.
NB: Dette gjelder selvsagt ikke majoriteten av kuratorer – men man må være temmelig naiv for ikke å se hvordan denne tendensen påvirker kunstbransjen.
En av de første som flyktet fra det vestlige kunstmarkedet var
Paul Gauguin.
Marcel Duchamp trakk seg også nesten helt ut av kunstverdenen – og avviste både marked, karrierestige og kuratorisk kontroll.
Mange andre burde vært nevnt, men
Banksy er et sterkt samtids-eksempel. Det som forener slike kunstnere, er at de nekter å tilpasse seg salglogikken – og tvinger frem spørsmålet: Hva er egentlig kunst?
Personlig dro jeg til Egypt i 1989 og ble til 2003 – langt unna den vestlige kunstindustrien. Jeg returnerte ikke for å slikke stjernekuratorer oppetter ryggen, men fordi min eldste datter skulle begynne på skolen – og utdanningssystemet her er tross alt annerledes enn i Egypt.
Fra da Vinci til Banksy har det skjedd et dyptgående skifte. Det er en naturlig utvikling: makten har flyttet seg fra kongers og kirkers synlige hender til dagens mer diffuse kamp om kontroll over den frie kunsten.
Vi ser allerede tydelige tegn – som under Trump-administrasjonen i USA, hvor «farlig» kunst ble foreslått sensurert, i et ekko av holdninger fra før andre verdenskrig.
Her i Norge har vi sett angrep på kunst under merkelappen «
ukunst».
Det er i denne sammenhengen jeg håper at kunstnere, kuratorer og kunsthistorikere – uansett posisjon – kan stå sammen i kampen for fri kunst.
Om det er mulig, vet jeg ikke.
Men det er absolutt verdt å håpe på, og enda mer: å påvirke kunstformidling og nye som etablerte finansieringskilder, slik at dette kan skje.
Foto: Stein Roger Andresen
